Badekaret

En av mine turer til brukthandleren, førte til forelskelse - ja, jeg forelsket meg i et badekar - et skikkelig gammelt badekar i sink! Akkurat et slikt jeg alltid hadde ønsket meg - jaja - veldig lenge i alle fall.

Jeg så for meg badekaret i hagen, omkranset av alt som er koselig, så som lys, seper, blomster, etc - og gledet meg til et avslappende bad en fin sommerdag. Eller så kunne jeg fylle det med puter og ligge der med en god bok.

Venninnen min som var med på handleturen, nærmest tryglet meg å om å kjøpe det. Da ville hun få nok en god historie om Hjørdis' mange påfunn.

Badekaret ble med hjem, det. Men så er det nå slik at det er ikke alle anskaffelser husbonden trenger vite om - i alle fall ikke med en gang. Hadde nok en følelse av at han neppe ville synes noe om dette kjøpet.

Jeg allierte meg med en av sønnene til å bære det uhamslige og lange badekaret ned i verktøykjelleren og plassere det høyt under taket og så langt inn mot betongveggen som overhodet mulig. Godt kamuflert, tenkte jeg. Og sønnen fikk beskjed om å tie stille.

Det gikk noen måneder, høst ble til vinter - karet svevde fremdeles der under taket. Selvfølgelig ble det oppdaget. Og like selvfølgelig var mine antakelser om dumt kjøp, riktige. "Det skrabet har du betalt for?" var det første av en lang rekke spørsmål.


Da han hørte om mine planer, akket han seg enda mer, og mente bestemt at bonden, som har sauene på beite hos oss, ville bli overlykkelig over å finne et så passende drikkekar for dyrene.

Men karet har fått sin plass i hagen. Jeg kunne tross alt hatt en vanskelig mann som ville nektet å ha det "skrabet" der. Heldigvis er han ikke slik. Kanskje han inderst inne også synes at det skaper miljø i bondehagen. Det får jeg nok ikke vite.

Til slutt må jeg beklagelig nok si at det ikke har blitt noe avslappende bad for mitt vedkommende. Men bare vent, kjære husbond, en dag tar jeg premierebadet, så skal du få se at det ikke var noe dumt kjøp:-)