Jakten på sprettrompen

Det stilles mange krav til oss mennesker. Et av dem er stadig mas om å holde kroppen i form. Og i tillegg skal man ha sprettrompe! Jeg har i flere år gått på helsestudio. En ting jeg har holdt meg langt unna er spinningtimer. Det ville jeg garantert ikke like, mente jeg.


Men så var det denne evindelige jakten på sprettrompen da. Spinningtimer skal visst nok gjøre susen. Så med alle forutinntatte meninger, var det bare å komme i gang. 


Med godt polstra bukse og spinningsko entrer jeg spinningtimen, alltid med like godt mot. Prøver i alle fall:-)


Først skal sete stilles inn i rett høyde, deretter styret og så avstand mellom styre og sete. Etter en masse plundring kan jeg endelig sette meg på sykkelen. 


Spinningskoene er utstyrt med metallgreier på sålene. "Cleats" heter det på fint. Enkelt og greit skal man "bare"  klikke bena fast på pedalene. Det er lettere sagt enn gjort! Jeg ser de andre spenner skoene fast som den enkleste sak i verden og tråkker i vei, mens jeg strever og kaver med sko og pedaler som ikke vil festes til hverandre. Når jeg tror jeg sitter fastspent og begynner å tråkke, spretter den ene foten av pedalen. Pedalen som allerede er i god sving og utstyrt med ståltagger,  treffer leggen med all kraft. Og stjernene danser.  Jeg blir både oppskrapt, blodig og får etterhvert et stort blått merke. Endelig kjenner jeg at skoene har kommet i de rette sporene. Jeg prøver å late som ingen ting har hendt og gir gass.


Instruktøren kommanderer, akkurat for sent, at vi må "skræv"  med beina (hun er nordfra). I det hun sier det,  ser jeg jo at mitt kne er faretruende nær midtstangen. Det har en tendens til å svinge mot den... Og før jeg får sukk for meg, smeller kneskålen mot stangen. Nok en gang danser stjernene foran øynene. Enda et saftig blå-merke dukker opp!
Timen i seg selv, fortoner seg som et eviglangt mareritt. For med kondis eller ei, sykler jeg som om jeg skulle ta noen igjen. Det virker kanskje som om jeg har tenkt å dra i fra hele gjengen for å bli fort ferdig med timen.


Så er omsider timen over. Ansiktet brenner (i mange timer etterpå). Mer død enn levende skal jeg stige av sykkelen. 
Men det er jammen ikke lett!!  For nå blir det helt umulig å få skoene løs fra pedalene!  De andre kommer seg elegant ned fra syklene og går i gang med utstrekkingen, mens jeg sitter igjen der - bom fast! Hver gang! Flau og med et flyktig blikk ser jeg rundt meg, lirker meg ut av skoene slik at skoene står igjen på pedalene! Tenk om de kunne bare stå igjen der til neste gang, tenker jeg i mitt stille sinn. 


Jeg skal ikke gi meg - jeg må lære meg å like spinning!! For sprettrompens skyld i alle fall. Så får jeg heller tåle blå og oppskrapte kne og legger.

God helg!